Slik ble jeg skammens elev
Det har vært stille fra meg og jeg har ikke blogget på måneder. Dette skyldes helt enkelt fordi jeg ikke har visst hva jeg skulle si.
Når nedstengningen startet ble vi alle tvunget til en pause. Lite ante vi hvor lenge den skulle vare og hvor stor inngripen i vårt liv den ville gjøre. Jeg falt i knestående. Jeg så mitt livsverk bli knust, og jeg oppdaget hvor sårbar jeg var og hvor lite jeg hadde å lene meg mot, annet enn mine nærmeste. Jeg sto på bar bakke, og da var det fritt frem for å falle tilbake i gammelt mønster. Jeg lot den indre kritikeren få tilbake hedersplassen. Jeg ble på nytt skammens elev, og fulgte ukritisk og uoppmerksomt etter. Jeg følte på utilstrekkelighet og mistet retning. Å ha noen solide, ytre støttemurer er viktig når vi først ramler overende. Med et lite enkeltmannsforetak var jeg ikke skodd for slik et fall. Jeg trengte en sterkere støttemur og har startet byggingen av denne.
Jeg har ingen utsikt når jeg krabber
Jeg var heldig som fikk meg en vikarjobb som miljøarbeider. Som omsorgsarbeider kan jeg utgjøre en positiv forskjell i møte med mennesker som lever med ulike utfordringer. Her opplever jeg at jeg er verdsatt, og her får jeg, sist men ikke minst, en månedlig lønns utbetaling. Dette har vært viktige brikker som har styrket både den indre og den ytre grunnmuren min. Dette har hjulpet meg tilbake på bena igjen, og godt er det, for jeg har ingen utsikt når jeg krabber. Tilbake i stående har jeg på nytt stilt min retningsviser.
Jeg har brukt tid på å undersøke hva jeg vil ta med meg videre, hva jeg må endre på og hva jeg må gi slipp på. Veien vil aldri bli som før, men den vil som alltid bli til underveis, og her er du en uvurderlig støttespiller og medvandrer! Jeg er veldig ydmyk, takknemlig og godt kjent med at uten deg som kommer på mine kurs, som blir med på opplevelser, uten dine heiarop og din entusiasme så blir det en sti som må vandres i ensomhet.
Slik strekker jeg meg etter det livet jeg vil
Jeg øver meg daglig på å lytte til mitt hjerte, for dette gir meg et indre skyv til å bevege meg og vandre i retning av det jeg lengter etter. Et daglig stammeråd hjelper oss å strekke oss etter det livet vi ønsker og det livet vi vil. Jeg ønsker å leve bevisst. Derfor velger jeg videre å være skammens elev, jeg vil bli kjent med skammens ulike ansikt slik at jeg kan være der hjertet banker fort og vilt, for det er der vi hører til. Kanskje vi kan vandre sammen?
‘How did mountains come to be so fascinating?
Because the mountains we climb are not only made up of rock and ice,
but of dreams and desires.
The mountains we climb, are mountains of the mind’