Jeg leste nylig et fint sitat som talte direkte til meg og kanskje er det nærmeste jeg kommer en livsfilosofi:
«I have this philosophy that life is one huge personal development course and I’m a long way from graduating»
Jeg stiller meg regelmessig dette spørsmålet: når er vi egentlig den «beste» versjonen av oss selv, og kommer vi noen gang i mål? Jeg lander som oftest på at jeg fremdeles har mye å lære og en lang vei å gå. Mange uttaler seg negativ om kurs innen selvutvikling, selvhjelp og mindfulness, og kaller dette navlebeskuing og et evig fokus på å sette seg selv i sentrum. Selv har jeg gjennom mindfulness og andre såkalte selvhjelps kurs, i tillegg til å ha lært meg å leve bedre med meg selv og mine utfordringer, også fått en langt bedre forståelse for hvordan min adferd kan påvirke andre mennesker, og hvordan min adferd påvirker miljøet og naturen som vi alle er en del av. Derfor mener jeg at å jobbe med seg selv er langt fra egoistisk, men nettopp et viktig bidrag for å forstå hvordan vi kan leve bedre med oss selv i møte med andre, og som en del av den større verden.
Gjennom mindfulness har jeg blant annet lært å meg å møte meg selv med større VENNLIGHET, og dette forsøker jeg å ta med meg i møte med de som jeg møter på min vei. Dette gjelder både personer i min nærmeste familie, venner, i møte med fremmede og i møte med de som sitter i kassen på nærbutikken. Dette krever øvelse, og jeg øver daglig, men som sagt så har jeg har fremdeles mye å lære. Jeg har derfor søkt videreutdanning i LIVSTYRKETRENING, og håper å bli tatt opp som student ved VID Vitenskapelige Høyskole til høsten og få gleden av å lære mer om meg selv, om mine medmennesker, om livet, om verden og min plass i denne. Jeg krysser fingrene for en skoleplass, og frem til jeg får svaret i posten øver jeg meg daglig på dette flotte budskapet:
Before you speak, let your words pass through three gates:
- Is it true?
- Is it necessary?
- Is it kind?
