Har du også tenkt denne tanken noen ganger?
Kanskje har tanken dukket opp når du har blitt rammet av sykdom når det passet som minst? Eller når du opplevde at drømme jobben din glapp for deg, eller at en utdanningsvei lukket seg rett foran nesen din?
Når vi opplever slike situasjoner er det lett for å bli stående fast i «hvorfor måtte akkurat dette ramme meg» tankegangen.
Blir du værende i dette landskapet , hvor du fortsetter å beklage deg , selv etter at de rundt deg har blitt sliten av å høre på deg? Kanskje du begynner å merke at de rundt deg ikke lenger henger med? Og du mistolker dette med at de ikke er interessert, og at de ikke bryr seg om deg. Du opplever frustrasjon og tenker at du ikke har overskudd til å bruke på dem, og høre hvordan de har det. Du har jo så mye du sliter med selv. Da har du låst deg fast i en smertelig form for selvsentrering. Når vi blir for sterkt sentrert om våre egne små og store lidelser, er vi låst i en blindgate som heter selvmedlidenhet. Når vi står fast i denne gaten opplever vi vår egen lidelse som svært eksklusiv. Vi føler at ingen kan forstå hvordan vi har det og tenker kanskje at «bare den som har gått i mine sko, kan virkelig forstå meg» .
Fra selvmedlidenhet til selvmedfølelse
Om vi blir fanget av selvmedlidenhet, er vår egen evne til å forstå andre ikke lenger helt på topp. Vi kan bli så opptatt av at de andre ikke er som oss, at de ikke har gått i våre sko, at vi ikke ser deres strev. Vi kan låse oss fast i vår egen smerte og dette kan igjen vekke mindreverdighetsfølelse og føre til isolasjon. Du kan komme inn i en ond sirkel og isolere deg med din egen smerte fordi du skammer deg over den . Du ser på egen smerte som noe som noe som skiller deg fra andre mennesker. Og da blir den fort det.
Alternativet er å forstå at selv om de ikke har gått i våre sko, så har de føtter selv, og mye erfaring med hvordan føtter kan verke. Når vi erkjenner dette, kan vi ta inn hva de virkelig sier, gjenkjenne oss selv i dem og selv kjenne oss forstått. Denne forståelsen er viktig for å bevege oss ut av selvmedlidenhetens blindgate og inn i retning mot selvmedfølelse.
Når du har det vondt, opplever smerte og nederlag langs livets landevei. Da trenger du å kunne møte din egen motgang på en romsligere måte. Selvmedfølelse innebærer at vi blir oppmerksomme på vår egen lidelse og møter denne med vennlighet og respekt.
Vi anerkjenner at lidelsen er der, og vi lar den samtidig ikke bli for spesiell, for det er den ikke – alle mennesker opplever smertefulle situasjoner. Det at vi har det vondt, gjør oss lik alle andre, ikke forskjellig fra andre. I selvmedfølelse tar vi også vare på oss selv. Vi reiser spørsmålet: Hva trenger jeg når jeg har det på denne måten? Det kan ofte være nok at vi gir oss selv litt støtte og trøst, iblant kan vi også oppdage at vi trenger noe mer. Kanskje er det i slike perioder at vi trenger kontakt med andre, eller kanskje du har behov for å ta det litt mer med ro, hjemme under et lunt teppe og en varm kopp te.
Du er heldig om du er en venn med deg selv. Da har du en venn som garantert alltid er der når du trenger det. Om du ikke allerede er en god venn med deg selv, så er det aldri for sent å bli det. For deg som går på yogakurs med meg nå i høst så vil vi bruke de neste ukene sammen på å styrke en sunn selvmedfølelse og bli en bedre venn med deg selv.
Dette innlegget er inspirert av, og jeg har hentet utdrag fra boken «Ikke vær så slem med deg selv» av Per-Einar Binder.
