Er du klar for å utforske uroens univers?
Noen høststormer preger oss mer enn andre, og denne høsten har jeg stått i en storm som har røsket kraftig i meg
. Mens jeg har sittet ved sengen til min kreftsyke lillebror, har jeg fått erfare uroen i det maktesløse. I denne tiden har jeg følt på behovet for å hente fram alle verktøyene som jeg de siste 10 årene har øvet meg på.
Før eller senere brister tilværelsen. Og lite ante jeg at min praksis hadde slik kraft i seg. At den ville tilby meg slik et dypt rotfeste, slik at jeg opplevde å kunne stå stødig midt i det brustne. Min yoga og meditasjons praksis beveger seg i takt med livet og det som jeg står i utenfor matten. Slik opplever jeg på mange måter at min praksis er som en stødig dansepartner. En partner som møter meg der jeg er. En partner som løfter meg opp når knærne mine brister og det føles som om jeg kommer til å snuble overende.
Uroens univers
I meditasjonen og på yoga matten vender vi øret innover og åpner oss for de signalene som kommer fra vårt indre. Da kommer vi gjerne i kontakt med våre følelser og iblant uroen. Uroen kan forståelig nok lage dype gnagsår når den handler om døden, og når vi vet at det ikke kommer til å være bedre i morgen. Når uroen setter inn er ofte vår første impuls at vi må gjøre noe. Hva som helst for å slippe å kjenne på ubehaget. Å adlyde denne impulsen er å gi uroen akkurat det den vil ha, men neppe det innehaveren trenger. Det hender at denne driften for bevegelse, helt enkelt blir en flukt bort fra noe man trenger å vende seg mot.
Så istedenfor å skyve denne uroen unna har jeg i høst lent meg inn mot den. Jeg har holdt ut når jeg har hatt det som kjipest og jeg har gått inn der det har vært vanskeligst å gå. Jeg har sluppet taket fullt og helt. Jeg har latt min dansepartner og min praksis vise vei, og slik har jeg også gitt uroen motstand.
Det aktive livet driver oss bort fra verdifull innsikt
Det er ofte mye lettere å kaste seg inn i en bevegelse, og bli en del av trafikken som ikke er på vei noe sted, annet enn vekk fra der vi er. Slik kan det aktive livet drive oss bort, bort fra oss selv og bort fra verdifull innsikt. Det gjelder altså å ikke reise seg for fort. Det gjelder å ikke kaste seg på vognen ved første innskytelse, men å våge å møte det som er. Det er her vi kan få tilgang til våre dypeste røtter. Det er her vi kan erfare ny visdom.
Nå i etterkant av denne høst stormen føler jeg en dyp takknemlighet. Jeg er takknemlig over fruktene jeg har fått høste, når jeg våget å dykket ned i dypet av min egen uro forbundet med min sorg. Mindfulness og yoga er en verdifull nærværs praksis, og et rom for å utforske følelsene og uroens univers. Uro er også en del av livet, og derfor fortsetter jeg å øve, og deler videre fra min erfaring.
